Hele Lillehammer?

Leserbrev på trykk i GD 12.07.2016

Er det en unødvendighet med en debatt om utkantene i Lillehammer, eller skal vi kun se Lillehammer slik de som farer langs E6 gjør – også som politikere i Lillehammer?
Jeg har nå vært kommunestyrerepresentant i Lillehammer i snart et år, og med de forventninger og fordommer som jeg gikk inn i lokalpolitikken så må jeg si at det er med en viss undring jeg sitter å tenker over hvordan vi driver utkantpolitikk i Lillehammer. Det jeg først og fremst tenker over er hvordan vi ikke klarer å se nytten av å ha en levende, vital og fremtidsrettet kommune som ønsker å se mulighetene som ligger i samhandlingen mellom byen og utkanten. Posisjonen med AP, V og SV har spesielt stått i ledtog for å hindre en økt utvikling i utkantene. Blant annet røk grendeskolene, en kommunal tjeneste som vi forkjempere for skolene mener er en selvfølge for at utkanten skal være mer attraktiv å bosette seg i. Så fremmet Senterpartiet i forrige kommunestyre forslag om å se på befolkningsveksten i grendene uavhengig av befolkningsutviklingen i kommunen sett under ett. På den måten kan man lettere kan skape en strategi og plan (grendeplan) for å se på hvilke tiltak som må til for at utkanten kan vokse selvstendig og ikke avhengig av byutviklingen. Dette stemte selvsagt posisjonen i mot, slik som de har en tendens til å gjøre når det er gode forslag som kan være med på styrke hele Lillehammer. Det kan de vel mene ut i fra at det kan være ivaretatt på ene eller andre måten, eller at de gjemmer seg bak forslaget som ble vedtatt i strategien for 10-minuttersbyen om at visjonen ikke skal være til hinder for å utvikling av andre deler av kommunen.

 

Etter min mening blir dette å falle for en egen medlidenhet for grendene da vi tidligere vedtok å ”kraftsamle” grendene. Hva er vel kraftsamling om vi ikke kan få belyst hva som skal kraftsamles, eller vekstvedlikeholdes i grendene gjennom planarbeidet? For nå har vi vedtatt planprogrammet og dets innhold, og nok en gang lok posisjonen en mulighet til å være med på å styrke fokuset på grendeutvikling gå fra seg. Vi får håpe på bedre tider når selve planene skal behandles.

 

 

Når vi nå er på oppløpssiden

Vi er på oppløpssiden. Det går med en rasende fart mot det som vil være en av de største sakene som skal opp til politisk behandling i denne kommunestyreperioden, nemlig saken om fremtidig skole- og barnehagestruktur i Lillehammer.

Mye har blitt sagt, argumenter har haglet innover oss alle og rapporter og utredninger har blitt offer for offentlig lynsjestemning. Det skapes en politisk debatt som overopphetes både i mellom og innad i partier. Det er grendemøter hvor tilhørere bruker hele følelsesregisteret og uttrykker det med alt fra buing til applaus. Og vi har leserbrevspalter i avisen som proppes fulle av både politikere og innbyggere som svinger pennen med argumenter som taler både godt for og godt i mot og vedta det ene eller det andre. Det er slik det skal være! Bare så utrolig kjedelig at det skal til en slik sak for at engasjementet vekkes for lokalpolitikken. Man kan jo nesten stille seg spørsmålet om det må til en skolestruktursak i skuddåret for at lokalbefolkningen skal få med seg at de politikerne vi valgte til kommunestyret faktisk er i levende live.

Hadde det vært opp til meg skulle ikke skolene i grendene lide for at den politiske debatten atter en gang skal nå kokepunktet.

Nå er jeg personlig en ”lettvekter” i den politiske miljøet i Lillehammer og som innflytter har jeg ikke vært tilstede i de tidligere rundene der skolestruktur har vært diskutert og kjenner ikke til de tidligere argumentene som har blitt brukt. For meg personlig så er ikke argumentene så viktige nå heller, men heller ideen og visjonen om et velfungerende samfunn der folk selv skulle finne det for godt å bosette seg. Er det virkelig slik at man må ha et argument om at økonomien er det viktigste? Eller det pedagogiske? Eller ingen av delene, men at man ideologisk sett har et standpunkt som tilsier at bygdene kun er for den utdøende rase av bønder og at det byene som er fremtiden?

Jeg liker å se på Lillehammer som en miniatyrutgave av Norge. En sterk by i sentrum med levende bygder omkring som sikrer en naturlig og bærekraftig helhet som speiler det norske samfunnet. For slik har den norske politikken alltid vært, at distriktene skal ha livets rett. Og den norske politikken har vært tøff som har ment dette i motsetning til for eksempel den svenske som har begravd distriktene under den høyrestyrte modellen de har hatt der i de siste tiårene. Ja, da er jeg stolt av å være lillehamring, eller nordmann for den saks skyld når jeg ser viljen til å satse på distriktene og de verdiene som der ligger. Men om vi skal saldere bygdene, som vi er i ferd med å gjøre, ja da er jeg ikke like stolt.

Lenge leve Saksheim og Buvollen skoler og barnehager!

Venstres ansvarsfraskrivelse

Leserbrev på trykk i GD 19.11.2015

I et leserbrev fra Venstres Liv Maren Mæhre Vold i GD tirsdag kan vi lese om en suksesshistorie fra de trønderske bygder, og hvordan denne historien lett kan implementeres også i bygdesamfunnene rundt Lillehammer. En hjørnesteinsbedrift som dessverre gikk dukken skapte grobunn for kreativitet, gründerutvikling, kulturaktivitet og en eller annen festival. Flott, men et helt feil sammenligningsgrunnlag.

Ønsker Venstre med dette å fraskrive seg ansvaret som vi folkevalgte plikter å gjennomføre i tråd med vårt forvaltningsansvar? Vi kan jo legge ned skolene å satse på at folk blir mer kreative og innovative, men er ikke det derfor vi har skoler i utgangspunktet? Og er det ikke en forutsetning for at folk skal skape levende og utviklende samfunn at det finnes gode offentlige tjenester i nærheten? Det er dette jeg mener med vårt forvaltningsansvar. Vi som politikere plikter å sørge for at våre innbyggere får de tjenestene de har krav på! Det gjør vi med å opprettholde skoler, men det er ikke den offentliges oppgave å drifte bedrifter. I et annet leserbrev undertegnet Randi Sætherstuen, påpekes nettopp dette med nærskoleprinsippets viktighet for å skape engasjerte og motiverte elever som en gang i fremtiden kan være med på å utvikle nærmiljøet.

Nå kjenner jeg ikke til denne bedriften som Vold henviser til, men det blir feil å sammenligne en bedrift med en skole i dette tilfellet. En bedrift sørger for sysselsetting og bosetting for voksne arbeidere. En skole sørger også for sysselsetting av lærere, men det skaper så mye mer for barna i nærmiljøet. Og disse barna er da vel ikke opptatt av sysselsettingen, men de er opptatt av å møte en trygg, inkluderende og lærende skole.

Så vil jeg til slutt si at det å legge ned disse skolene redder ikke kommuneøkonomien. Fornuftige investeringer og en nøktern drift redder kommuneøkonomien.

 

 

Skolen vår

Leserbrev på trykk i GD 13.11.2015.

Dette leserbrevet vil i all hovedsak omhandle Saksheim og Buvollen, Saksumdal og Rudsbygd. Det er slik det har blitt, at det meste vil handle om Saksumdal og Rudsbygd – for en skakket stund. Etter det vil vi ikke få høre mer om disse stedene om ikke det fostres opp nye idrettsstjerner. For Rudsbygd har blitt nevnt opp til flere ganger på TV både i Norge og i utlandet. Men så vil ingen nevne Saksumdal og Rudsbygd lengre, for de som bor der dør eller flytter ut og ingen flytter inn. Dette er det motsatte av hva Senterpartiet ønsker med sin politikk.

Det å kunne bosette seg et sted der alle andre ikke vil bosette seg er et privilegium vi har i Norge. Et privilegium som politikere har ansvar for å kunne legge til rette for. Skal vi ha en spredt bosetting, ett levende kulturlandskap og bygder i utvikling må vi for all del ikke finne på å legge ned det eneste limet som eksisterer i bygdene – nemlig grendeskolene våre! Unge mennesker velger å etablere seg i Saksumdal og Rudsbygd fordi det eksisterer en skole der. Ingen skole gir ingen tilflytting og gir heller ingen utvikling.

For å møte en fremtid der de bynære områdene vil være pressområder på næring- og boligarealer er det en merkelig tanke å fjerne en opprettholdende faktor som begrenser dette presset. Om vi heller kunne dreie tankegangen vår om til at vi skal ta HELE Lillehammer i bruk, fremfor Lillehammer i bruk vil mye være løst. Istedenfor har vi saker som omhandler nedleggelse av skoler og opprettholdelse eller etablering av viktig infrastruktur i grendene så å si like ofte som vårflommene kommer nå for tiden.

Vil de andre partiene i Lillehammer virkelig mene det at å legge ned disse skolene vil redde et skakkjørt budsjett som har kurs mot isberget med navn Robek? 5,3 millioner kroner er redningspakken til et budsjett som ligger omtrent 20 millioner under bunnlinjen. Og med et driftsbudsjett på 1,3 milliarder er det med et fullstendig velfungerende logisk sinn at jeg tenker for meg selv at her kan det finnes penger til å opprettholde et fullverdig skoletilbud i Saksumdal og Rudsbygd.

En kjepp med flere kvister

I dag vedtok de fire kommunestyrene i Lillehammer, Ringebu, Øyer og Gausdal at det ikke var vits i å gå videre med kommunesammenslåingsprosessen for denne gang. Mye av arbeidet som er gjort er et godt stykke arbeid, grundig og gir mange gode svar som bunner ut i en intensjonsplan. En intensjonsplan som vi for øvrig har sittet å flikket på en halv dag i dag, selv om vi alle visste at denne planen ikke skulle vedtas. Den skulle ikke vedtas blant annet fordi stemningen blant innbyggerne ikke er spesielt positiv til en sammenslåing. Eller rettere sagt, innbyggerne i Gausdal og Ringebu er svært skeptiske, de i Øyer er litt mindre skeptiske mens de i Lillehammer sier at det er helt greit. Hvorfor? Er det fordi at noen (les Senterpartiet) har stukket flere kjepper, noen store og noen korte og noen med flere kvister i hjulet? for delvis å sitere Terje Rønning. Men er det å skape en diskusjon, opplyse om negative sider ved en sammenslåing og å være et talerør for de som ikke ønsker en sammenslåing det samme som å stikke kjepper i hjulet? Nei, det er jo tross alt det som er et demokrati. Vi har jo skeptikerne på vår side, slik enkelte vil kalle de som har en mening helt på kanten av deres egen mening. Eller de realistiske? De som ser at dette ikke vil være en reform som for en gangs skyld legger det demokratiske underskuddet de interkommunale samarbeidene gir under torven, men heller ser nytteverdien i disse samarbeidene for å bruke det som eksempel. For det er jo en gang slik at man kan utrede i det vide og det brede, men hvert enkelt menneske sin vilje og oppfatning av virkeligheten og fremtiden kan man ikke i stor grad påvirke i et sånt viktig spørsmål som kommunesammenslåing faktisk er.

Mye er sagt, mye vil bli sagt, men en sammenslåing blir det nok ikke før Sanner tar bladet fra munnen og tar ordet «tvang» i bruk. Frem til da kan Gausdølene slippe å bekymre seg for å kalle seg Lillehamringer – enn så lenge.

Lillehammer VGS og FOS

Kultur- og idrettstilbudet ved Lillehammer VGS står i fare for å bli fjernet som et tilbud i planen for videregående opplæring i Oppland. Så lenge skoleledelsen, lærerne og ikke minst elever og foreldre synes dette er godt tilbud, et tilbud som beriker skolehverdagen, og som ikke går på bekostning av faglig utbytte og andre skolesteders tilbud så burde dette være akseptabelt å opprettholde.

I tillegg er det viktig for Lillehammer som en rik kultur- og idrettskommune at vi har et tilbud for våre elever som ønsker å utfolde seg innenfor sine interessefelt, samtidig som de får en fullverdig videregående opplæring innenfor studiespesialisering. Dette er viktig for Lillehammer og det er viktig for elevene.

Derfor vil jeg sterkt anmode fylkeskommunen å beholde dagens løsning omkring studiespesialisering og samtidig revurdere hvordan helse- og oppvekstopplæringen skal struktureres.

(Dette er mine personlige meninger. Lillehammer Sp som parti har ikke tatt et standpunkt, men jeg følte det var viktig å legge frem mitt standpunkt)

Hvorfor mat?

Jordbruksoppgjøret, vårens villeste eventyr for enkelte, er endelig i gang. Bondeorganisasjonene leverte et moderat krav på 950 millioner kroner, det laveste kravet på 10 år. Kanskje de forventet at det ville være for mye å be om en høyere sum en tidligere med dagens regjering? Det de neppe hadde forventet var vel det hånlige tilbudet de fikk i dag på skarve 10 % av kravet. Eller de kunne vel for så vidt det, de fikk de samme tilbudet i fjor: 10 % av kravet, som den gang var 1500 milloner kroner.

Uansett, nok lek med tall, denne regjeringen innser tydeligvis ikke nytten av en matproduksjon i Norge. En matproduksjon i Norge er i seg selv ikke en umulighet uten statlige overføringer, men er det en slik strukturering i jordbruket vi ønsker? Uten statlige overføringer, bestemt av jordbruksoppgjøret, vil vi neppe kunne ha en desentralisert matproduksjon, vi vil neppe ha en oppegående behandling av kulturlandskapet og vi vil til slutt ikke ha en respektabel selvforsyningsgrad som speiler mulighetene et rikt land som Norge bør ha. Jeg kan forstå hvorfor Fremskrittspartiets landbruksminister ønsker å kutte i overføringene og «slippe bonden fri», det er jo en romantisk tankegang det å kunne leve av det man produserer og selger på det frie markedet. Det høres jo svært forlokkende ut, og det er jo selvsagt noe jeg kunne tenkt meg å gjøre selv. Men, ja det er selvsagt et men, Norge er ikke skapt for et jordbruk der du kan overleve som bonde ved å drive på luft, kjærlighet og godtroende landbruksministre.

Alle som har spist mat, vet at mat er viktig for å overleve. Det kan vi gjøre i Norge, spise så mye vi vil og når vi vil. Hva skjer den dagen da Norge står uten en matproduksjon, men er helt avhengige av å importere kjøtt, korn, melk, egg, grønnsaker, frukt og så videre, utelukkende fra andre land fordi vi ikke lengre kan forsyne oss selv, men forsyner oss fra andres matfat? Kan vi da stole på at det frie markedet er stabilt nok, påvirket av klimaendringer, konflikter og andre uforutsette utfordringer til å forsyne oss med mat? Jeg tror ikke på at det er en god løsning. Regjeringen tror det er en god løsning. Det så vi i dag.

Hvorfor mat? Norge trenger en matproduksjon. Årets oppgjør handler ikke bare om penger til bonden, men hva slags mat norske familier skal spise. Det handler om norske arbeidsplasser. Det handler om kulturlandskapet og at Norge skal være det Norge vi kjenner i dag. Det vil aldri bli umoderne å spise mat, derfor trenger vi å satse på en fremtidsrettet næring, ikke bygge den ned.

Brød til folket!

Hadde et kort leserinnlegg i Oppland Arbeiderblad i uken som var. Her kan du lese det: 

 

Skrek kvinnene som i 1789 marsjerte mot Versailles i protest mot kong Ludvig 16. sine manglende evner til å styre et land i krise. Det var matmangel. I år, 225 år etter vil Norge gi slipp på sitt største kornlager som ligger i Stavanger. Et lager med en kapasitet til å dekke Norges importbehov for korn i et helt år. Med tanke på at verdens matfat tømmes, og at Norge på langt nær har en anstendig selvforsyningsgrad kan vi snart snakke om en krise i Norge.

Det er viktig å presisere at det ikke er snakk om at vi trenger korn i tilfelle det plutselig skulle bli 3. verdenskrig, men med tanke på nåtidens klimaendringer og matmangel i flere land vil Norge fort befinne seg i en håpløs kornsituasjon. En situasjon som for enkelte innebærer at vi ikke har pølsebrød på 17. mai. For andre som mener det er viktig med kosthold som innebærer brødmat til frokost i fremtiden er dette svært kritisk.

Hva er løsningen? Enkelt og greit: Ikke omgjør kornsiloer til boliger og næringsbygg, la staten få kjøpe opp kornsiloene som lever innenfor konkursmonsterets rekkevidde og la staten få ansvar om å fylle lagrene slik at vi som liker brødskiver og pølsebrød kan ha en noe sikrere fremtid. 

Innlegg til landsmøte i Senterungdommen

Denne helgen er det landsmøte i Senterungdommen i Ålesund. I dag har vi hatt generaldebatt, og i år bestemte jeg meg for å ta en Ivar Odnes og fortelle et eventyr til landsmøtet. Her kan du lese eventyret mitt: 

 

Eventyret om partiet som skulle vinne kongeriket. 

 

Det var en gang et parti i sentrum av det norske politiske landskapet. Partiet hadde mange askeladder som skulle si noe om både det ene og det andre, men hva skulle partiet gjøre for å vinne kongeriket? 

Alle ville si sin mening, og alle ville at vi skulle ha det bra og alle ville at der ingen skulle tru at nokun kunne bo, der skulle vi alle bu. Men hva skulle partiet gjøre for å vinne kongeriket? Mange gode ideer ble ført frem, men hva skulle være den beste ideen, selve visjonen for partiet som skulle vinne kongeriket? Dette måtte partiet jobbe lenge og trutt med, mens verden rundt gikk videre og regjeringer kom, og regjeringer gikk. 

 

I dette partiet var det og en god samling med unge, friske og oppegående mennesker. Disse ville gjøre my og mangt for hvordan kongeriket skulle se ut i fremtiden. Men også i blant disse unge måtte noe gjøres for at veien fremover skulle bli rak og bein både for de voksne og unge. For de unge skulle en dag bli gamle, og de unge skulle en dag gjøre jobben som de gamle gjorde. Og de unge skulle en dag kongeriket styre. De unge måtte finne sin egen vei for å sørge for at innbyggerne i kongeriket skulle leve i sus og dus. De unge måtte være litt rampete som askeladden sjøl så de voksne skulle ha noe å gjøre. Og de unge måtte hjelpe de gamle med å finne den nye og rake veien. 

 

I det politiske landskapet fantes det også andre partier, som partiet hadde samarbeidet med å styre kongeriket. Disse partiene kunne kanskje tenke seg å jobbe sammen, men partiet som en dag skulle styre kongeriket ville helst finne veien selv for å pusse rødfargen bort fra sitt stolte grønne symbol. Det grønne partiet måtte jobbe hardt, men resultatene skulle komme etter at partiet viste innbyggerne i kongeriket at den grønne kløveren atter en gang skulle reises over kongeriket. 

 

 

Om partiet fikk styre kongeriket, ja det vet vi ikke, men det vi alle vet er at partiet i sentrum av det norske politiske landskap er partiet for både ung og gammel, de som bor i øst og vest, nord og sør. Dette visste partiet godt, men visste innbyggerne i kongeriket dette?

Tanzania del 2 – Pemba

–       Besøk hos CARE

Se for deg at du bor på en øy med om lag 440 000 andre mennesker. Øya du bor på tilhører et land, men landet ditt tenker ikke ofte på deg. Øya er i tillegg en del av en øygruppe som har en annen øy som får mer oppmerksomhet fra myndighetene, men fremdeles ikke nok oppmerksomhet. Du ser oftere hvite mennesker fra andre land som bryr seg mer om deg, enn mennesker fra din egen myndighet. Du prøver så godt du kan å berge deg på det du har, men du tjener lite med penger og det er ikke noe særlig stor utvikling.

 

Pemba er en øy som tilhører øygruppen Zanzibar og som siden 1964 har vært en del av Tanzania. Øya blir ofte kalt ”den grønne øy” noe som jeg vil si stemmer ganske så bra. En frodig øy med mye skog gjør dette til en grønn perle et lite stykke utenfor Tanzanias kyst. Vi er her i tre dager på besøk hos CARE, en internasjonal hjelpeorganisasjon som jobber spesielt opp mot kvinners rettigheter på Pemba. Gjennom flere feltbesøk har vi møtt flere såkalte spare- og lånegrupper som fungerer slik at maksimalt 30 kvinner (nå også noen menn) går sammen i en gruppe for å spare penger, skape produkter som kan selges og låner fra ”felleskassen” til investeringer. Dette er såkalt mikrofinans som CARE har som et hovedarbeidsområde. Landbruk, håndverk og såpeproduksjon er blant annet de gruppene vi har besøkt holder på med. Dette er viktig arbeid som CARE gjennomfører her på Pemba, for resultatene viser at økonomien i de enkelte hushold har blitt bedre. Flere har råd til å kjøre skoleuniformer til barna slik at de kan gå på skole. Flere har råd til å betale for helserelaterte utlegg og flere har råd til å kjøpe mat og klær.

 

Det store problemet som ligger over øya Pemba er at det er så å si bare hjelpeorganisasjoner og andre organisasjoner som bidrar til utviklingen for befolkningen her. REMA 1000 er blant annet tungt inne med å bidra til såpeproduksjon og har finansiert i maskiner som effektiviserer produksjonen slik at kvinnene i den spare- og lånegruppen kan tjene mer penger på salg av såpe. Noe sånt ville ikke ha skjedd her hadde det ikke vært for CARE og støtten de får fra blant annet Senterpartiet og REMA 1000.

 

Jeg var inne på dette med det kjølige forholdet mellom flere av Zanzibars innbyggere og fastlandet. Gjennom samtaler med folk her ute er det tydelig at de ønsker en slags ”frigjøring”, eller en seperasjon fra Tanzania og bli en selvstendig stat. Dette er som sagt blant annet på grunn av den lille støtten de får fra myndighetene i Tanzania. I tillegg er det jo selvsagt korrupsjon og valgfusking som gjør at situasjonen ikke kan endres. CUF er på Pemba et parti som har over 80 % oppslutning, noe som ikke er oppsiktsvekkende i seg selv, men når partiet som har som mål og styrke Zanzibar ved å få mer makt til øyene aldri får over 50 % av stemmene totalt i Zanzibar er det noe som skurrer. I flere valg har CCM, som er det andre store partiet i Zanzibar, fått akkurat flertall. Flere valgresultat med 51/49 og andre ganger mer marginalt har skjedd. Dette er jo bevisste handlinger fra noen sjeler som mener at Zanzibar fremdeles skal være en del av Tanzania. Flere valgforskere påpeker at hvis man vinner Pemba, så skal man også vinne Zanzibar totalt og det skjer jo ikke. Da må det være noe som ikke er helt riktig.

 

Det er veldig mye jeg skulle skrevet om akkurat dette temaet, og om Pemba/Zanzibar generelt, men dette får holde for denne gang. Jeg kan også nevne det at Zanzibar har eget landslag for fotball, men siden Zanzibar er en del av Tanzania vil ikke FIFA anerkjenne landslaget til Zanzibar. Noe som også er til stor frustrasjon for mange innbyggere i Zanzibar. 

 

Bilder blir det også dårlig med siden nettet ikke er all verdens, men jeg skal ikke klage siden det finnes nett i det hele tatt. Under ser du et bildet av en spare- og lånegruppe og hva de gjør for å skape inntekt. Kvinnen på bildet tar ut kokosmelk som senere blir brukt til å lage kokosolje som gir en god smak på maten. Oljen er også et godt hårprodukt, så om noen er interesserte i å teste ut det ene eller det andre så har jeg med en flaske med hjem til Norge.